Det har blitt tirsdag, og jeg har kommet meg vel tilbake til Norge. Torsdag i forrige dro vi på vårt første utenlandsoppdrag. Destinasjonen var Sverige, Malmö og Sweden International Tattoo. Bussturen var lang! Et sted mellom 8-9 timer endte det opp med å bli! Da inklusiv pause, men jeg synes allikevel det gikk ganske fort nedover. Med en gang vi kom frem til Malmö Arena, der tattooen skulle holdes, satt vi i gang med trening og etablering. Vi hadde noen gjennomkjøringer i grønt på banen og ble kjent med området. Det bare deretter til hotellet for å stryke uniformer, pusse skoene og få litt søvn.

Fredag morgen fikk vi spise frokost i sivilt, og wow… Det var ikke akkurat den standarden vi er vant med fra leiren. Her kunne vi til og med steke våre egne vafler til frokost. Ganske morsomt! Selv om jeg må innrømme at mammas vafler smaker bedre! hehe! Men jeg må si det at det kanskje er greit vi ikke har en sånt utvalg hver dag. Da hadde vi blitt feite hele gjengen! haha! Etter frokost bar det tilbake til arenaen for å gjøre oss klare for tattooparade. Vi kjørte bussen inn til Malmö sentrum, der vi gikk en oppmarsj, spilte noen marsjer og marsjerte inn på bussen igjen. Mange mennesker hadde møtt opp (eller tilfeldigvis var tilstede…hehe!), og gav oss applaus etter marsjene. Det ble tydeligvis også en hit hvordan vi lastet opp på buss (Ja, det er slik vi snakker her! hehe). Vi marsjerer nemlig inn, teller og sitter i ”sittende grunnstilling”. Spesielt amerikanerne i Middlesex County Volunteers Fife & Drums ble fascinert av dette, og uttrykte sin beundring etterpå med å vise oss bilder av oss.

Etter paraden bar det tilbake til arenaen for å trene, og ha en ”full dress rehearsal” (generalprøve). Selve forestillingen nærmet seg, og det gjorde også nervene. Jeg vet så utrolig godt at jeg kan drilloppvisninga 200%. Ut og inn, frem og tilbake, ja…den sitter! Så, jeg vet ikke helt hva man er nervøs for. Man bare er det! hehe! Men plutselig var det vår tur, og etter man tar det første steget ut på banen til tonene til ”Gardemarsj”, forsvinner nervene. Publikum tok fullstendig av, og det var vanskelig å holde maska der jeg sto. Til vill trampeklapp, måtte vi faktisk vente lenge mellom delene i drillen, for å la applausen legge seg. Den følelsen av å stå ute på den banen var helt uvirkelig. Jeg skjønte ikke helt at det faktisk skjedde, og da vi marsjerte ut var stemningen i taket. Det er ikke hver dag man viser seg frem for 8000 publikummere!

Vi var også med på finalen der alle aktørene er på banen. Vi fikk utdelt uendelig mange stykker, og det tok sin tid. Innøvingen på treningen før selve greia, var vel det som var mest drygt. Noen av stykkene var kanskje ikke helt tilpasset å spille sammen med så mange heller. Men vi kom oss igjennom det, selv om jeg har seriøse problemer med å lese noter fra en sånn marsjmappe. Det er utenatspill som greia.

Etter tattooen var det klart for tattooparty. Vi fikk ikke akkurat delta veldig lenge, men en liten time fikk vi. Jeg rakk i hvert fall å snakke litt med ungdommene i MCV (amerikanerne jeg nevnte tidligere), og det tok ikke lang tid før facebooken min var fylt opp med venneforespørsler og hilsner fra dem. Alle amerikanerne virket rett og slett genuint interessert i tjenesten vår og det vi driver med. De gav oss en pin med logoen deres på. Et knust hjerte. Jeg prøvde å skjølnne historien bak det knuste hjertet, men det var visstnok mange versjoner og ganske komplisert. Selv for de i gruppa.

Søndag gikk vi igjennom samme rutine, og plutselig var vi på vei hjem. Den samme lange bussreisen, bare at nå skulle vi komme frem i tretida om natta. Så det ble mye soving, og en skikkelig stiv nakk. Ingenting er som å sove med M04-hår! Det sier ikke alle så veldig mye, men det er den stramme knuta i nakken. Den er så utrolig veien da man vil sove. Da er paradehåret (knuta oppå hodet) mye bedre, men det står til sjeldenhetene at vi får sove med det. Dessverre! Plutselig var vi i Smestadkrysset ved leiren, og det bare rett i seng da vi fikk ut bagasjen. Etter dette var det egentlig bare å stille seg fullstendig om igjen, og forberede seg på en helt vanlig tjenestedag igjen. Nå forbereder vi oss blant annet til statsbesøket på mandag. Da er det Luxemburg som kommer med sin representant, og vi tropper opp på slottet!